Vintage:

Ordet vintage betyr egentlig vinhøst/årgangsvin. Og ble opprinnelig brukt innen vinproduksjon. Vintage Port står for "årgangsportvin". Canada - som er halvt fransk/engelsk - adopterte ordet og overførte det til betegnelse på eldre biler (antique car) altså gamle gode årganger av biler. Derfra havnet ordet i bilbransjen verden over. Og veien vår ikke lang til musikkbransjen. Når det gjelder vin så er det litt logisk at den ikke får betegnelsen "gammel vin" eller "veteranvin". For det er lest opp og vedtatt at vin modnes og blir bedre når den eldes. Og man kan da ikke bruke en negativ betegnelse som "gammel vin" på et produkt som oppnår bedre kvalitet parallelt med høyere alder.

Vintage på eldre gitarer blir da i teorien slik: Vi kan prøve en tankerekke og bruker en Martin gitar produsert ca.1950. Gitaren oppholder seg i et rom med stabil luftfuktighet hele tiden, blir spilt på kontinuerlig uten å herpe gitaren. Denne gitaren vil da framstå som et mye bedre instrument i 2005 enn en identisk gitar produsert i 2005. Dette fordi tørt treverk osv gir bedre klang. Kvalitet øker med alder, gitaren "modnes". Men virkeligheten er selvsagt en annen når det gjelder gitarer. Gitaren har ofte levd et helt annet liv enn beskrevet. Men klangen er der.

Så hva kan benevnes som vintage gitar?

Mange "guruer"? mener at det er kun klassikere av velrenomerte merker og helst USA produserte - samt unike eldre småserie gitarer - som kan kalles Vintage. Tankerekka til mange guruer blir slik: Vintage= eldre gitar av velrenomert merke/unik små serie gitar/dyr som ny = meget stor samleverdi = skyhøy pris. Slik jeg har erfart så bruker grasrota vintage på eldre gitarer uansett merke/opprinnelses land. Og dette er også min oppfattelse om hva som bør ligge i begrepet, og ikke prøve å heve dette til noe eksotisk som de fleste ikke kan delta i. Det finnes ikke noe mere more enn å ha en del eldre gitarer stående - og som man spiller på av og til - og kanskje bytte/selge til noen andre. og komme over nye. Forøvrig så har jeg lagt merke til at i USA/Canada så benevner man "pre-1980 guitars" som vintage. Altså gitarer som er mere enn 25 år på baken.

"law suit" "law suit area"

Når man har samlet på gitarer i mange år så er det ikke til å unngå at man har hørt og lest om begrepene"law suit" og "law suit area". Og ut ifra det man leser så mener mange at den amerikanske gitarindustrien førte rettsaker mot den japanske gitarindustrien på tidlig syttitallet grunnet eksakt kopiering av kjente amerikanske modeller så som LesPaul, Stratocaster osv. Og at det da idag selges Ibanez/Akai/Greco/Hondo osv fra den perioden under begrepet "law suit". Og at det da var eksakte kopier det dreide seg om. Samme materialevalg osv.

Men dette er en typisk historie om at en fjær blir til fem høns. Det som virkelig skjedde var at selskapet Norlin, som eide Gibson, saksøkte Elger/Hoshino(den amerikanske Ibanez selskapet) grunnet bruken av "open book"/ "mustasje" headstokken som Norlin mente var et eget varemerke(se bilder under). Men saken kom aldri opp i retten, og det ble aldri noen rettsak fordi Ibanez allerede på de nye modellen året etter hadde skiftet type headstock, den var mere lik Guild sin. Og dette er faktisk hele "law suit" historien. Altså ingen rettsak. Og Gibson/Fender saksøkte aldri noen for eksakt kopiering, som forøvrig eller ikke var riktig. Dette grunnet at USA sin måleenhet er i tommer og Japan bruker metrisk(m. cm, mm.). Så en "stop tail" fra Ibanez passet ikke på en Gibson. Men for sikkerhets skyld ble de japanske merkene litt mere varsomme.

60 tallet var en skikkelig boom på gitarmarkedet et utrolig antall merker og designer dukket opp. På slutten av 60tallet kom nedgangstidene og mange fabrikker måtte stenge dørene både i Eurpå/USA og østen, også i japan.

Det som er virkelig spennende er den industrielle revolusjonen Japan skapte på den tiden. Men det som er interssant her er vel det "Pearl Harbor" USA opplevde på gitarfronten, men det gjorde selvfølgelig også Euorpa. Man fikk allerede en forsmak på tidlig sekstitall hva som ville komme.

Men rundt 1968 smalt det virkelig, da var den store oppgangstiden over. Og de amerikanske storfabrikkene i Chicago måtte stenge. Og merker som Harmony/Airline/Supro/Kay/Stratotone/Truetone/CustomKraft/Old Craftsman osv. ble borte "over natta", dersom de ikke hadde etablert seg i Japan. Også de 5 store mere kostbare merkene hadde kjempetrøbbel.

De japanske produsente gjorde to meget geniale trekk. 1. De brukte den gamle/velbrukte metoden med å kopiere "look a like"et suksessfylt/annerkjent/velkjent design. 2. De gjorde et meget viktig produksjonsbesparende trekk. De produserte Gibsonkopiene med påskruddhals. Og hvorfor ikke?Fender hadde jo påskrudd hals, og det var ikke noe dårlig gitar. Mix dette med nytt produksjonverktøy med fine toleranser, samt lave lønnskostnader, rimelige råvarer og nøysomhet så er suksess et faktum. Gitarene ble bra og prisen meget lav. Og Ibanez/Tokai/Aria/Hondo/Greco/Univox/Electra/Burny osv dundret inn på banen med kopier.. Ingen kunne konkurere. Gibson/Fender måtte kutte kostnader med det resultat at det var mildt sagt meget varierende kvalitet på produktene i en periode. Ikke som mange tror for å tjene mere penger, men for å overleve.

De lærde strides litt men det er sannsynligvis Aria som produserte den første såkalte "law suit" LP.

Det som kanskje er litt kjedelig i ettertid er at det var ikke bare de amerikanske/europeiske merkene med spennende design som forsvant, men også de japanske som hadde særpreget sound og design. Utover syttitallet ble merker som Teisco/Norma/Victor/Zenon og mange mange andre borte. For det var "look a like" som var tingen for de som ikke hadde ståler til de ekte varene. Det samme skjedde i Europa, særpreget og unik design forsvant en tid framover. Min mening var at man kom inn i en slags kommunistisk periode. 2 designer LesPaul/Stratcoaster. Altså buksa var ekte eller fake Levis. Skoene var ekte eller fake Nike. KJEDELIG.

Men at etterligningene skulle stå seg like godt som origialen var det ingen som kunne forutsi. .Spesielt i dag er vel at LesPaul kopiene fra tidlig syttitall fra Ibanez oppnår meget høye priser, blant annet p.g.a pickupene. På syttitallet skiftet en del ut pickupene da de hadde så kraftig output at de kunne hyle dersom man brukte rig.

Det må nok også bemerkes at Greco på 70/80tallet hadde så stor produksjon av LP og Stratocaster - med meget god kvalitet - at det gikk dem over hodet. Og da Fender skulle velge Japan produsent så overtok de rett og slett hele produksjonlinja til Greco som produserte fender kopier.Så det var de samme folka som produserte Greco fender kopier som produserte de første Fender Japan. Og Greco fortastte å produsere Gibson kopier. Og på 80taller så var de så bra at det nevnes i Gibson historikken at LP-kopiene til Greco var bedre enn originalen, og til omtrent halve prisen. Og dette er da sannhet uten modifikasjoner. Og når det gjelder kvalitets kopier fra 80tallet så må produsenter som Tokai/Burny/Edwards nevens. Det finnes flere.

Det bør kanskje ikke utelates at det dukket opp en rekke små-seriefabrikker på sytti tallet. Masse bra instrumenter, men friskheten i design var litt fraværende.

Det omsettes idag brukte japanske gitarer under mottoet produsert på den og den fabrikken. Men man skal være klar over at produksjon av gitarer ikke er så ulik produksjon av biler. Det er egentlig ikke nok å si at gitaren ble produsert på den og den fabrikken. De amerikanske merkene som importerte, så som Epiphone/Kent/Kay/Teisco/Kingston/Prestige/Conrad/Norma o.s.v. Ja jeg kunne skrevet minst 20-30 merker til. De bestilte spesifikasjoner hos sine mellommenn i Japan. Disse forhandlet igjen med de store japanske fabrikkene om pris. De japanske gitarprodusente brukte også underleverandører på hardwear, blant annet. Dette er grunnen til at man ofte kan se forskjellige gitarmerker produsert på forskjellige fabrikker, og da med samme hardwear. F.eks. stemmeskruer/pickuper etc. Men tilbake til poenget. Det er ikke fabrikken som produserte som avgjorde kvaliteten på gitaren. Men derimot hvilke spesifikasjoner den enkelte bestilte fra fabrikken. Alle vet at det er stor forskjell på en 3-serie og 7-serie i fra BMW. Og det er også prisen.

Aria/Aria Pro II/Diamond/Maxitone/Univox/Lyle/Conrad/Electra/Epiphone-Japan/Westone/Westbury/ ble blant andre produsert hos Matsumoku fabrikken. Ibanez/Guyatone/Antoria på Fuji Gen-Gakki(Guyatone/Anorie ble produsert på denne fabrikken på slutten av 60tallet.) Tokai(Kasuga) sansynligvis Matsumoku. Teisco ble produsert av Kawai og Gen-Gakki.. Og dette merket er et godt eksempel på spesifaksjoner. Teisco produsert gitarer fra rimelig bra, til langt dyrere av meget god kvalitet. Dette er også normen idag og har alltid vært det. Man kan kjøpe en Gretsch fra ca 5 laken til ca 30. Og ingen vil påstå at de har sammme kvalitet selv om de kommer fra samme fabrikk. Konklusjonen er vel gitt. Det er ikke hvilken fabrikk i Japan som produserte gitaren som er avgjørende for kvaliteten, men spesifkasjone og dermed nypris. Man kan titte i priskataloger fra sekstitallet og som et eksempel se at en modell av Conrad kostet $190 og en modell av Ibanez $145. Og gitarene var forholdsvis like av type.Da kan man med ganske stor sikkerhet si at Conraden hadde en bedre kvalitet og er derfor -sannsynligvis- en bedre gitar i dag. Men for kjøperen idag så er det som regel ikke nyprisen som er avgjørende for kjøpet, men at gitaren har cool design og spesielle pickuper eller kanskje noe annet. Da tenker jeg ikke på LP-kopiene som har et eget marked og lever i egen verden. Også Kurt Cobain sin "Univox Hi-Flier" har et eget prismarked.

Men det skal også bemerkes at de japanske gitarene sjenerelt måtte ha hatt gode egenskaper. For det er meget vanlig i dag å komme over gitarer som spiller meget godt. Og som en gitarguru på nettet skriver." hvorfor ikke investere i en 30-40års japansk gitar som er bra, for det kommer den til å forsette å være. Istedenfor å kjøpe nytt til samme pris fra en av de nye aktørene i østen. Prisene er eller ennå ikke avskrekkende."

Men det er klart at Gibson har lært leksa. For nå produseres "look a like" over stokk og stein i Kina blant annet. Jeg tenker da på Epiphone. Den store forskjellen er vel at Epiphone eies av Gibson. Det blir spennende å se om disse holder alderen like godt som en velpleid japansk dame fra 60-tallet og inn på 80-itallet. Og jeg forakter eller ikke de tyske og italienske damene.

Vi må eller ikke glemme at det fantes en mengde bra gitarer merker i Europa da i hovedesak fra Tyskland og Italia, og vi tar med Sverige fordi de hadde Hagstrøm og Levin.Tyskland var kjempegode på "konsert gitarer" og også andre gitar modeller med unik design og lyd. Italia hadde garantert de mest unike designene, men ikke bare design. Her var mye RocknRoll gitarer. og kanskje det mest ettertraktede gitarmerket for samlere, nemmelig Wandrè.

Gibson "open book"	Univox hode tidlig syttitall